Perfect Pop Records

Perfect Pop Records

POP57 – Natt & Dag

Hva om jeg hadde en konkylie, skriver Ole Robert Sunde et sted, hva hadde han da hørt? Ikke lett å si.
Haakon Ellingsen har en slik. Den er i alle fall å se på omslaget av Bounty, og putter man den til øret hører man tidligere tiders vakre brus. Han er en av våre absolutt ypperste låtskrivere, med klare aner tilbake til det sene sekstitallet, og ikke minst “vår tids” versjon av æraen. Dette har han tidligere fått utløp for i band som The Last James (Kindergarten er Norges femte, kanskje tredje beste popskive gjennom tidene) og i noe mindre grad The Gramophones. Han er dog noe adskillig mer enn en nostalgi-act. Ordet “melodiøst” blir fattig når Haakons pop skal beskrives. Her er slettes ikke bare poplykke, en bittersøt sorg (for hva?) ligger som drivved i fjæra gjennom hele seilasen.
Her er spartansk stryk og blås, en fløyte der, strengeplukk der, fuglekvitter, og refrengene: Gisp! Haakons røst er da også svært tillitsvekkende.
“Hermoine” er på høyde med de mest hjerteskjærende Flaming Lips/Mercury Rev-låtene, om ikke høyere. Blodet forsvinner fra hodet, du besvimer. “Mohama”, og “On a silky veil with the wind from the harbour” likeså, de sveiper over lytteren, og gjør at savnet etter hans tidligere musikalske partner Lars Pedersen blir til å leve med. Men det fyller meg med en enorm sorg å konstatere at det nok ikke er plass for denne musikken og disse verdiene i den verden og den tiden vi lever i nå, og det er kanskje den sorgen vi også hører i låtmaterialet. Heldigvis fungerer låtene som små livbåter man kan klamre seg til i brott sjø.
Virkelig tett innpå musikkromantikeren Haakon Ellingsen kommer vi i sistekuttet “Music Man”, som er et opptak av en ung gutt, sittende mukk aleine men glad, med gitaren, opptageren, og visjonene en dag i 1978. Inspirerende.

Karakter: Nest størst smil

– Audun Vinger


Perfect Pop Records, Postboks 783 Sentrum, 0106 Oslo • perfectpop@perfectpop.no