What Is to Come…?
Sir Haakon and the Popular Musicians
CD (2004) – Perfect Pop/Tuba

 

Nesten adelig

Haakons andre album er en liten skattkiste av retropop, uten at noen egentlig har giddet å bry seg nevneverdig. Slik kan vi ikke ha det.

Av Thomas Karlsen

Han har holdt på i noen år nå, Haakon Ellingsen, uten å nå ut til mer enn en håndfull sjeler. Flere år har gått siden han opererte i orkestrene The Last James og Gramophones. Men all den stund vår mann nå overses med kalde skuldertrekk i de større fora, får det være vår plikt å si fra om at en av landets aller fineste popsnekkere fra sin base på tjukkeste Grorud lager noen av de aller fineste popmelodiene i landet – og attpåtil har det gjort i flere år.

Mystisk titulerte What Is to Come…? ble sluppet på Perfect Pop i 2004 til øredøvende stillhet, kriminelt neglisjert av så vel kritikere som platekjøpere. Riktignok er det ikke Ellingsens sterkeste album – det får vi forbeholde årets glimrende Bounty – men som musikalsk odyssé og konsept er What Is to Come…? et besnærende og helstøpt album med flere strålende anslag av yndig, sjelfull orkesterpop, hvor stemningen svinger mellom jublende henslengt og tårevått ettertenksomt, og at albumet har blitt forvist til glemselens stupmørke bøttekott gjør denne anmelder umåtelig trist.

Visuelt og illustrativt er albumet lekkert. Vi har kanskje alle sett disse pinlig nøyaktige arbeidstegningene av mekaniske oppfinnelser fra slutten av 1800-tallet som aldri skulle få se sitt gjennombrudd, i all sin eventyrlige ubrukelighet og mangel på funksjonalitet. De fleste planlagte innretningene synes i dag være så fantasirike og bent frem ulogiske at man tar seg i å lure på hvordan mennesker kunne tro slike ting skulle kunne bli en hit blant bursjoasiet, jamfør veltepetteren. Åkkesom, ta en titt på coveret til dette albumet. To spissborgelige fruer på en trehjulet, dobbeltsetet veltepetter, bred som et vognlass og sannsynligvis like veltesikker som en snurrebass, tråkker i vei på en avsidesliggende vei. Det kan se ut som de har håndtak på hver side til å bremse med, de trekker i hvert fall i noe. Sidehjulene på uhyret er til overmål på størrelse med møllehjul, mens det støttende forhjulet er på størrelse med en frisbee. Cruise control it ain’t.

Foruten dette kan man kose seg med hjemmetegnede kruseduller, tegninger av monarker i heftig samvær, malerier av dronning Victoria og amatørfotografier fra Skottland, det hele sjarmerende uoversiktlig og hjemmesnekret. Nuvel. I markedskreftenes malstrøm er det dessverre lett å bli tatt av dragsuget, flott innpakning eller ikke, og What Is to Come…? ble dessverre dratt til bunns med det samme. Det fins likevel nok av grunner til at du kan prøve trekke skattkista opp til overflaten igjen. Blant annet et knippe nydelig orkestrerte låter, fulle av behagelige bakgrunnslyder og stemninger, og med Ellingsens varme stemme dansende i front. Enkelte låter er hastige situasjonsrapporter, andre er mer utfyllende, men i bunn ligger et gjennomtenkt pop-psykedelisk konsept med obskure, erkebritiske referanser og skakk, smånasal lennonsk vokal. Og slikt liker alle vi som syns vinteren er tida for solskinnspop og kakao.

Lydmessig er vi tilbake på 60-tallet, til John Lennon og Paul McCartney; stundom synes Ellingsen sveipe innom også Donovan, The Zombies, Fairport Convention og Jethro Tull, uten at jeg kan være helt sikker på det siste – Haakon har gjennom hele karrieren latt fløytene få en leilighetsvis fremtredende plass i lydbildet, uten at noen av albumene har bikket over i introvert og utflytende prog (og da tenker jeg på Emerson, Lake and Palmer og Genesis mer enn de hakket mer tilforlatelige Yes). Ukulele, cembalo og sitar er også viktige elementer i lydbildet, og gir platen stor klangbunn og mye å fordype seg i.

Nøyaktig hvilke låter man foretrekker blir selvsagt en smakssak. Jeg lar meg særlig begeistre av de to innledende sporene, tittelsporet og den påfølgende Victoria, men i det store og hele er det så mye lekkert liggende her at en slik siling både føles lett urettferdig og unødvendig. Det starter uansett på aller beste måte i tittelsporet; med mellotronlydende toner nært opp til Strawberry Fields Forever, det hele innkapslet i en sval og akk så praktfull melodi og med klokkeklare harmoniseringer dansende i bakkant. Majestetiske Victoria er om mulig enda mer geistlig og prangende, og skimrer og glitrer i all sin herlige tårevåte popprakt.

“In 1876 Disraeli bestowed upon the Queen the title ‘Empress of India'” forteller en engelsk radiostemme, og deretter bryter en av de flotteste poplåtene jeg kan minnes på lange tider ut med en melodi og en bakgrunnskoring som knappest hører denne verdenen til. Det låter omtrent så unorsk som ceylonte og Marmite, og mer som den musikalske ekvivalenten til engelsk pomp og prakt og hestekalesjer gjennom Marble Arch. “Victoria, come on over, ‘Toria, do it over again, dear friend, you can sit there right over the king once again” muserer anglofileren Ellingsen, og alle pophjerter gleder seg fyrstelig.

Så daler nok kvaliteten noe med Rainfalls og 10 Naked Women, to litt anonyme standardlåter, og fløyta breier seg vel kanskje unødig mye, spesielt på sistnevnte låt. Don’t Disturb the Dreamer er derimot usigelig flott, med alskens fiffig instrumentering og smekker samsang i et nostalgisk og drømmeaktig lydbilde. Sitarer, trompet og et barokk hoffpiano slutter seg til, før låten i siste parti nesten bikker over i det sakrale og øynene blir lett blanke og smilet strekker seg over hele ansiktsfjøla så det knaker i kjakene.

Deretter toner Ellingsen noe ned med Eulalie og Late in the Forest, hvor spesielt sistnevnte synes å ha steget rett ut av en eventyrbok. Trillende fløyter i beste Peter og Ulven-stil, froskekvekk(!) og susing fra skogholtet er mer enn nok til å sjarmere i alle fall denne anmelder. In the Big Picture og The Sounds of Yesterdays er deilig Beatleske, sistnevnte med mørke, truende strykere og Ellingsens sorgfulle lengten tilbake til gårsdagen. Et av albumets aller fineste øyeblikk kommer i siste spor, Dream About a Princess, som flott oppsummerer Ellingsens søken etter klarhet på dette albumet. What Is to Come…? spurte han til å begynne med; når det hele er over drømmer han fortsatt om noe som visst ikke kan skaffes til veie i denne verdenen.

For å summere: En utsøkt popnugget, hvor brorparten av materialet kort og godt består av uhyre smakfulle popmelodier med nok gode vibrasjoner i seg til å vare hele vinter’n gjennom. Bare unntaksvis glipper fokuset, men det bærer vi greit over med når det nå lakker mot jul.