Rubin tørkes støv av

Minstrel var Haakon Ellingsens første soloplate på Perfect Pop, og med den avslutter vi vår smått akterutseilte gjennomgang av hans foreløpige utslipp; tre i tallet. Vi startet med fjorårets hjertevarmende Bounty, fortsatte med 2004s erkebritiske og mer rendyrket psykedeliske What Is To Come…? og avslutter nå der det hele begynte; med en yndefull og smått sår liten poprubin – som selvsagt druknet i markedets malstrøm, og ble liggende igjen uoppdaget.

Utvikling står gjerne sentralt når artister skal bedømmes for tredje gang, hvilket naturlig nok ikke har latt seg gjøre denne gang. Undertegnede synes nok både What Is To Come…? og Bounty er brøkdelene sterkere helhetlig sett, med mer klarlagt profil og gjennomtenkte konsept. Hvilket vel igjen skulle bety at Haakons utgivelser i disse ører sånn sett blir bare bedre og bedre, dersom man altså snur timeglasset tilbake igjen. En annen ting verdt å ha i mente er at Haakon Ellingsen aldri har satt seg fore å revolusjonere verden. Det fører til at lydbildene til en viss grad varierer lite albumene imellom, selv om graden av kreative anfall og instrumentbruk justeres og eksperimenteres med fra gang til gang. Det er melodiene som er Haakons vei og mål, og på det området funkler og skinner Minstrel like sterkt som hans senere utgivelser.

Muligens er Minstrel Haakon-albumet som har flest klokkerene treff når det kommer til yppige melodier. Samtidig lider det av et smått rotete helhetsinntrykk. Barokk pop blander seg med sekstitallspop, eventyrskogsstemninger, fuglesang og middelhavsballader på et eneste stort roteloft. Resultatet blir at Minstrel i all sin mangfoldighet forsøker litt for mye på én gang; enkelte fine ting forblir liggende gjemt under og bak de mest opplagte auksjonsgjenstandene. Og mens What Is To Come…? hadde en slags ru kant, og Bounty er litt rufsete og kornete, lik stranden på dets omslag, fremstår Minstrel noe glattere og nedslipt enn hva godt er.

Men bevares, det raner jo ikke min hjertefred. Her er nemlig så mye å glede seg over for en retroentusiast med hjertet i klassisk skolert sekstitallspop at man i stedet velger å velte seg i det vesle skredet av iørefallende melodier og harmonier som blir skjenket en på Minstrel. Ta innledende Jenny Kiss’d Me, med sin smakfulle tonesetting av den engelske dikteren James Henry Leigh Hunts dikt av samme navn. Eller påfølgende Minstrel, komplett med store, wienerske synthesizerstrykere og underskjønn sang. “I must get through to some people out there,” synger Ellingsen, uten å vel egentlig helt nå ut til de store massene. Something To Believe In og Swan er dempede affærer, hvor førstnevntes ryggmargskilende harmonisang med Maria Moe og Kyrre Fritzner, samt Ketil Einarsens oppbrytende fløytespill, aldri slutter å gjøre inntrykk. Across the Waves ligger i samme avmålte, beherskede leie, spunnet over rentklingende strenge-og perkusjonsarbeide, skogssus, mørkladen bratsjlek, og vidunderlig sang som toner ut til lyden av flommende vann over varm strand.

Det mest spennende innslaget på Minstrel er for undertegnede Wisdom Comes Whispering, en låt i spenningsfeltet mellom gresk bouzoukistrengelek og karibiske mariachi-trompeter, det hele fremført av to tilbakeskuende melankolikere i form av Ellingsen og Moe, som tydeligvis ikke synes det moderne liv er mye å skrive hjem om, og heller ønsker drømme seg tilbake til forgagne tider og tenke på evigheten fra sin fortauskafé. Påfølgende Love Finds A Place er en nydelig vise som grenser til å kunne subkategoriseres som type vugge, svakt og huskende luller den lytteren inn i en rolig, rensende sjelstilstand hvor kun freden hersker.

Midtpartiet av albumet preges av tre hakket mer insisterende låter. Den i sin tid Edvard-nominerte Peace Comes to Town er den mest tradisjonelle av disse, mens You Should Not Do So ligger nærmere opp mot uttrykket som Ellingsen skulle komme til å forfekte på What Is to Come; mer britisk, mer parkvandrende. Too Much Hello Goodbye er albumets garasje-alibi, og viser at Ellingsen kommer godt fra det også når han velger å sette foten på pedalen.

Nå, midt på harde vinteren, kimer Haakon Ellingsens popmusikk som kirkeklokker i kampen mot tungsinn og mørketidsdepresjon. Det skulle være trist om noen gikk til bunns fordi den ikke kunne høres i all larmen fra de multinasjonale plateselskapenes telleapparater.

Karakter: 5/7

-Thomas Karlsen Thomas Karlsen,